Etter den strålende åpningskonserten var det klart for grottetur. Enkelte av oss får lettere klaustrofobiske følelser bare vi tenker på lukkede rom, derfor har tanken på tilstedeværelse i trange ganger under jordas mangslungne overflate vært særdeles fjern, mens andre derimot søker slike utfordringer med jevne mellomrom. Men det gjelder jo som kjent å ta en utfordring når den dukker opp.
Med campvert Janne som sjåfør ble Jan Erik Vold, Hildegunn Øiseth og undertegnede fraktet opp til skolehuset i Gråtadalen. Vi skulle inn i Løvstadgrotta! Men først måtte vi som deltakere få litt informasjon om hva vi gikk til, og selvsagt måtte utstyret på plass: Hjelm med lykt, kjeledress, redningsvest, gummistøvler og gummihansker. Vi var klare til å ta fatt på de 90 høydemetrene opp til grotta.
Etter en liten oppsummering av viktige ting å huske på, var vi klare for å stige inn. Det virket greit til å begynne med - vi blei fraktet med båt fra brygga (!) og innover i grotta og inn på en sandbanke. Der var det fortsatt mulig å stå og gå greit. Men deretter begynte det: Vi måtte krabbe, krype, smyge og åle oss innover i berget. Å beskrive følelsen av å være inne der inne i fjellet omgitt av urtidige bergarter og de merkeligste fjellformasjoner skal jeg ikke prøve meg på her, men det var en merkelig følelse. Guidene stemmer, vår egen pust, kropper som slepte seg bortover grottegangene og vann som sildra var det vi hørte. Vel inne i grotta satt vi helt i ro, slo av lyktene og lytta til lyden av vann som blei sterkere og sterkere ettersom vi satt der i bekmørket. Det var mektig....
Mindre mektig ble det ikke da Hildegunn tok fram bukkehornet og improviserte seom den eminente musiker hun er. Vi var salige da vi kom ut. Der brant bålet og det er vel ikke nødvendig å si at det smakte godt med gloheit kaffe, spekemat og øl.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar